«The Hunger Games: The Ballad of Songbirds and Snakes» – En verdig forløper

Det er alltid skummelt når det kommer et tillegg til et univers som er høyt elsket av mange, og som tilhengere av franchisen kjenner så godt til at de føler et eierskap. Denne filmen er intet unntak. Det er en stor risiko å ta når man, 10 år etter at man rundet av filmene tilhørende den originale bok-triologien, lager en ny film basert på en forløper uten kjære Katniss Everdeen.

The Hunger Games: The Ballad of Songbirds and Snakes finner nemlig sted 64 år før Katniss Everdeen melder seg frivillig til Dødslekene. I denne filmen møter vi Coriolanus Snow, som i de tidligere filmene er bedre kjent som President Snow (Tom Blyth) av Panem. Når det skal arrangeres de 10. dødslekene er Snow nødt til å bli en mentor for en av deltakerne fra distrikt 12, slik at han kan redde familiens økonomiske situasjon i Capitol og utdanne seg. Deltakeren han får tildelt er ingen andre enn Lucy Gray Baird (Rachel Zegler), en publikumsfavoritt for sin sangstemme som hun viste frem ved trekningssermonien. Hun må vinne for å redde sitt eget liv, og han må hjelpe henne med å vinne for sin egen gevinst. Lite vet Snow at Dødslekene etter hvert skal involvere han selv direkte, og sette hans moralske kompass og verdier på prøve.

Francis Lawrence er mannen på regi fra Catching Fire til Mockingjay – del en og del to. Det kommer derfor med forventninger når han også regisserer The Ballad of Songbirds and Snakes, og han klarer jammen med å levere. For denne filmen har han tatt alt sitt potensiale fra de tidligere filmene og blåst opp skalaen flere hakk. Dette filmuniverset han har skapt føles stort, og det er tydelig at han har tenkt på alle detaljene. Filmen er delt opp i tre kapitler, som fokuserer på tre ulike faser av den personlige utviklingen til Snow som fører han til den antagonisten han blir til i årene som følger etter. Disse tre kapitlene skulle faktisk gjerne vært egne filmer, som fikk lenger tid til å gjøre sin egen greie. Til tross for dette har filmen er supergod eksposisjon som ikke gjør det vanskelig å henge med, selv om det er mange ting å få med seg.

Coriolanus Snow er Tom Blyths største rolle hittil i hans karriere, med bare tre andre spillefilmer i sin katalog. Han gjør det også svært godt og virker lovende i fremtiden, men The Hunger Games-universet er ikke stedet hvor man får vist sitt bredeste spekter av ferdigheter, noe han forhåpentligvis får gjøre fremover. Det finnes flere merkverdige skuespillere i denne filmen, og helhetlig er skuespillerstaben veldig god! I de største rollene møter vi også Peter Dinklage, Viola Davis og Hunter Schafer som alle passer godt inn i universet og som kler sine roller svært godt. Rachel Zegler som Lucy Gray er på godt og vondt ikke lik Katniss. Hun får opptil flere ganger (kanskje noen ganger for mye) vist frem sine sangferdigheter, men annet enn det er jeg ikke sikker på hvorfor man skal like henne som deltager i Dødslekene.

I de fire første filmene møter vi en sprudlene karakter som er TV-verten før, under og etter sendingen av dødslekene på TV, ved navn Caesar Flickerman (Stanley Tucci). Han har satt sine spor som en ikonisk karakter, og i denne nyeste filmen møter vi TV-verten Lucretius «Lucky» Flickerman spilt av Jason Schwartzman. Lucky er antageligvis forfaren til Caesar, og det er helt åpenbart at Schwartzman har gjort god research på Tuccis Caesar for å fylle hans sko og gjøre seg selv like merkbar.

Jeg er veldig glad i hvor overdrevent sminken og kostymene er i de tidligere filmene, og både skuffet og glad om hverandre for hvordan dette var løst i denne filmen. Filmens futuristiske stil er dratt ned et par hakk, sikkert for å poengtere at filmen er mange tiår i forveien, men likevel synlig i moten og den generelle estetikken. For eksempel er skoleuniformen til Snow en bukse, et skjørt, krageløs skjorte- og blazer, som treffer fint på originaliteten som forventes av filmuniverset.

Hvis ikke det var tydelig allerede så vokste jeg opp i den primære målgruppen under The Hunger Games sin storhetstid, og jeg var derfor veldig spent på om denne siste filmen ville klare å få plass på pidestallen bok- og filmserien står på i hodet mitt. Det er altså en glede å meddele at den gjorde det! The Hunger Games: The Ballad of Songbirds and Snakes er hakket blodigere, men spennende og engasjerende. Dette er deinitivt en film å få med seg denne høsten.

«Corsage» – Har noen hørt fra HMS i det siste?

Ett helt år har snart gått siden «Corsage» hadde sin premiere i «Un certain regard» programmet ved filmfestivalen i Cannes i mai i fjor, og endelig er Corsage snart å se på lerretet i Norge. Vicky Krieps, som vi finner i filmens hovedrolle som keiserinnen av Østerrike, vant prisen for beste opptreden på samme festival, og er en skuespiller som en gjerne kan sammenligne med vår egen Renate Reinsve.

I Corsage får vi et fiktivt innsyn i ett år av, keiserinnen av Østerrike, Elisabeths liv fra dagen hun fyller 40 år i 1877. Elisabeth som er kjent for sine skjønnhet og omtales som en av Europas vakreste kvinner, må nå jobbe på fulltid for å opprettholde fasaden sin samtidig som hun må holde sin egen mentale helse i sjakk. Hennes diett; komplimenter, rosa sigaretter og tre tynne appelsinskiver om dagen. Toppet med et dryss av heroin, så har du oppskriften på et kongerike med dype interne problemer.

Med Marie Kreutzer på regi har filmen tatt for livet til Østerrikske keiserinnen og fortalt den med en mer moderne sjel. Dette periodedramaet føles ikke stivt, kjipt og anspent ut, slik som andre periodedramaer ofte kan havne på grensen til. Corsage tør å tøye grensene med å ikke ta tidsriktig språk og setting altfor seriøst, men går heller inn for å fortelle den tragiske fortellingen om keiserinnen som kjempet mot forfengeligheten på en lettsindig og personlig måte. Med respekt for seerens tålmodighet har denne filmen funnet en god balanse mellom å være en slow-burner som holder deg på tærne med vittige innslag, og med svært gode skuespillere.

Vicky Krieps er nemlig en verdig vinner for prisen hun fikk i Cannes for beste opptreden. I denne filmen var hun helt eksepsjonell, med både store og små gester som trollbinder. Hennes tolkning av keiserinnen er på lang vei unik og kompleks, men likevel lett å relatere seg til. Hvis ikke min beskrivelse av Krieps har imponert deg enda, så bare vent til jeg forteller deg at hun til og med smalt frem opptredenen på fire(!!) forskjellige språk. Hun overkjørte alle de andre karakterene i filmen, ved å treffe merket sitt gang på gang. Og det er ikke rart en keiserinne mister besinnelsen når hun er fengslet i et korsett som sitter smalere på midjen en Kim Kardashian på MET-gallaen.

Dette periodedramaet tar for seg et tema som selv den dagen i dag er høyrelevant, nemlig press, både når det kommer til å prestere som offentlig person og som privatperson. Den diskuterer også den moderlige rollen en keiserinne er gitt, og forventningene til kvinnen som en keisers armpynt. Det er nettopp derfor det fungerer så godt at denne filmen virker som om den tar det faktumet at den er et periodedrama mindre seriøst.

Det er ingenting som varmer hjertet mitt mer enn filmer som har dansende avslutning, og Corsage skuffet heller ikke her. Dette er en film som har satt seg på hjernen min, og som jeg vet kommer til å sette seg på hjernen din!

«Saint Omer» – Ingen kjære mor

Med hennes første spillefilm har regissør, Alice Dioup, skapt en rettsakdrama-kunstfilm som tar opp temaet om kvinnen og morsrollen. Faktisk er filmen basert på den franske rettsaken fra 2016 som Dioup selv møtte frem på i saken mot Fabienne Kabou. Man skal kanskje ikke se helt bort ifra at hovedkarakteren for filmen er basert på regissøren selv heller.

I Saint Omer følger vi forfatteren Rama (Kayije Kagame), som deltar i rettsaken mot Laurence Coly (Guslagie Malanda). Siktede tilstår mordet på sitt 15 måneder gamle barn, etter å ha lagt henne fra seg i vannkanten i stigende tidevann. Underveis i rettsaken, som undersøker spørsmålet om hvorfor, løser det seg opp i Ramas egne bekymringer og plager rundt hennes egen oppvekst, familieliv og rundt å selv skulle bli mor.

På universitet fikk jeg en gang tilbakemeldingen «godkjent, under en viss tvil», og jammen passet denne dommen godt for denne filmen. Dette er nemlig en film som presenterer den mørke siden ved å bli en mor, både i tiden før og etter fødsel. For det er ikke så enkelt som å føde og bare finne glede i at man har proppet ut en «gave fra naturen». For noen er det vanskelig å kjenne en tilknytning eller kjærlighet for sitt eget barn, som for andre kan virke som en skrekkelig og avskyelig sannhet. Et tema som dette er uhyre interessant og sterkt underrepresentert i film. Denne filmens eneste problem er bare presenterer temaet, uten å virkelig grave eller utforske noe som helst.

På en annen side er dette grepet om å holde tilbake ganske effektivt, som sett gjennom øynene til vår hovedkarakter, at man aldri helt får forstå kvinnen på tiltalebenken. I likhet med Rama er vi bare tilskuere, og vi vet ingenting mer enn vi blir fortalt av Laurence og vitnene. Det er en vanskelig oppgave for både salen og oss som tilskuere av filmen, å prøve og ikke bli revet med når Laurence forteller sin vonde historie. Hele tiden blir man kastet mellom forakt og medfølelse for hennes handlinger. Store deler av filmen utfolder seg inne i rettsalen, som ikke er den største arenaen for en skuespiller å bruke hele kroppen sin på. Dette er en utfordring imot som Kagame og Malanda tok med strak arm. Begge to har ansikt man ikke kan ta øynene bort i fra. Blikk, øyenbryn og munn taler musestille, men samtidig kjempehøyt!

Dette rettssak-dramaet er ikke fylt med testosteron og store ord slik man er vant til. Det er ømt, og det er mystisk. Som tilskuer vil jeg til og med påstå at du kan anse deg selv som en av jurymedlemmene og selv vurdere ditt standpunkt.

«Magic Mike´s Last Dance» – Heldigvis!

Steven Soderbergh er tilbake med det som etter mitt håp blir slutten på Magic Mike-triologien etter å ha hoppet over regissørrollen på Magic Mike XXL. Kanskje han tenkte at ingen andre enn han kunne avslutte denne erotiske dansesagaen på riktig måte, utenom han. Det var et dårlig valg, Steven. Etter en lang karriere med mange nevneverdige filmer er det dessverre denne filmen jeg kommer til å huske han best for, av alle de feil grunnene.

Mike Lane, AKA «Magic Mike» (Channing Tatum), strever for inntekten ved å jobbe som bartender etter at bedriften hans gikk konkurs. Han serverer på et arrangement hos den rike og skilte kvinnen Maxandra Mendoza (Salma Hayek), som har fått ferten av hans tidligere bakgrunn som strippedanser av en gjest. Før man vet ordet av det prøver hun å kjøpe en «dans» av han, og ikke lenge etter tar Maxandra med seg Mike til London. Her ønsker hun at Mike skal modernisere et klassisk Shakespeare-lignende stykke kalt Isabel Ascendant som vises på teatret Maxandra fikk eierskap over som følge av skilsmissen sin.

Hadde Verdens verste menneske (2021) faktisk handlet om verdens verste menneske, hadde Maxandra Mendoza vært hovedkarakteren. Jeg tror nemlig ikke verken Soderbergh eller manusforfatter Reid Carolin (som for øvrig også har skrevet begge de tidligere Magic Mike-filmene) mente å gjøre karakteren så uutholdelig som hun endte opp med å bli. Max gir uttrykk for at hennes visjon med moderniseringen av dette klassiske stykket, i form av en overflod med mannlige strippere, er å fremme kvinner og at «en kvinne kan få det hun vil ha, når hun vil ha det». Dette er et sitat hun sier rett før hun presser skyld på Mike og forsøker å manipulere han til dårlig samvittighet, fordi han sier nei til å ligge med henne. Hun har en gjennomgående snodig trang til å vise frem makten sin på bekostning av andre rundt seg. Salma Hayek gjør ikke den allerede kjipe karakteren noe særlig mer likandes, når ingen replikker, ingen beats og ingen bevegelser blir spilt med innsats.

De resterende karakterene i filmen er det jeg vil sammenligne med møbler. De er der for å fylle rommet, men de bidrar ikke til handlingen. I det hele tatt. Unntaket her er Mike selv, som har hatt muligheten til å bygge et fundament for karakteren sin gjennom de to første filmene, men selv ikke han virker til å ha noen særlig motivasjon eller målretting. Den såkalte kjemien mellom Mike og Maxandra er ikke noe sted å finne, og begge karakterene oppleves som kritisk malplasserte i forhold til hverandre.

Filmen lener seg grøssende mye på dialogen, og å virkelig få sagt det jeg gjerne skulle sett. Dette kan være til fordel for de som ikke ønsker å bruke sine egne hjerneceller. I tillegg har filmen en fryktelig snobbete voice-over som prøver å redde inn filmens IQ ved hjelp av poetiske linjer om dans, men dette lander heller bare som vrøvl man gjerne kan ignorere.

Det filmen hentet seg inn på var selvsagt dansesekvensene, som det helt ærlig var litt for få av. Med noen forfriskende avbrekk fra den grusomme Maxandra, føltes ikke filmen så lang ut. Spesielt fordi de siste 30 minuttene av filmen egentlig bare er denne siste forestillingen de har bygget opp mot, som ble avsluttet med den ikoniske «Pony» dansen.

Mine absolutte favoritt-øyeblikk var de fem sekundene med søte kattepuser i intermission og Zoom-cameoen til de originale Magic Mike gutta. Det gjør den ikke verdt å løpe til kinoen for å se til valentinshelgen, men om du skulle snuble over denne filmen på Netflix en vakker dag, så er den heller ikke et kjedelig valg.

«Don´t Worry Darling» – En lekeplass for Florence Pugh

Etter mye omtale i mediene rundt filmens premiere på filmfestivalen i Venezia har «Don´t Worry Darling» endelig sin premiere i Norge denne uken. Filmen, regissert av Olivia Wilde, har en stjernespekket rollebesetning som har gjort fanskaren til en viss verdenskjent artist, (inkludert meg), forventningsfulle og ivrige på å fylle opp kinosalene. Det kan være litt for mye lovet for hva filmen har å gi til gjengjeld.

Don´t Worry Darling er satt i et eksklusivt 1950-talls samfunn midt i en ørken, lukket fra resten av verden. Her bor Alice Chambers (Florence Pugh) sammen med sin ektemann Jack (Harry Styles), som jobber for det mystiske prosjektet «Victory». Victory-prosjektet er ledet av Frank (Chris Pine), og er arbeidsgiveren til alle mennene i Victory-byens husstander. For Chambers-paret som er dypt forelsket, barnløse og i sine hvetebrødsdager skulle ingenting gå galt, inntil Alice begynner å få mareritt. Det er noe som ikke stemmer med det perfekte fellesskapet hun befinner seg i og snart skal hele hennes liv falle fra hverandre.

Olivia Wilde er ufattelig heldig som har fått lov til å ha Florence Pugh med på laget for denne filmen. Vi har sett Pugh, gang på gang, levere fantastiske prestasjoner i filmer som Midsommar (2019) og Little Women (2019). Ingen kan slå hennes uttrykksfulle ansikt når det kommer til å vise frykt, sorg og glede på en overbevisende måte. Det gir absolutt mening at denne rollen skulle være hennes, for også her spiller hun en så overbevisende karakter at gåsehud ikke er til å unngå, spesielt når det er det gjelder som mest i en thriller. Chris Pine skal også få en hederlig omtale, men mest interessant er kanskje Harry Styles i denne filmen. Hans rolle i Don´t Worry Darling er den største i hans skuespillerkarriere, foreløpig, og han takler det for det meste godt. Når han spiller mot Pugh klarer han ikke alltid å henge helt med, men jevnt over er han flink til tross for sin unge karriere i denne bransjen.

Når det er sagt, til tross for stort sett gode skuespillere, har jeg et spørsmål personlig til regissøren. Hva i alle dager driver du med? Olivia Wilde spiller også selv i denne filmen, men dessverre har hun har tatt på seg en rolle som hun ikke behersker særlig godt. Hun har gitt seg selv altfor mye spilletid i forhold til karakterens betydning for handlingen, som hun gjerne kunne ofret for å løse opp i den delen av handlingen jeg savner. Filmen bygger godt opp mot et klimaks og overrasker når den serverer et skuffende vendepunkt. Handlingen var raskt forutsigbar, og tok kanskje for seg et litt for stort konsept i forhold til hva den klarte å ta fatt på i manuset. Det føles som om litt for mye var uoppgjort når det kommer til spørsmålene «hvem?», «hva?» og «hvorfor?».

Don´t Worry Darling er en film der Florence Pugh får vist frem sine beste triks. Det er også morsomt å se Harry Styles få spilletid og muligheten til å vise flere sider av seg selv i en stigende karriere i filmbransjen, men det gjør heller ingenting om han holder seg til det han kan best. Det er dessverre ikke så mye som gjør denne filmen noe særlig spesiell, for den mangler det siste lille ekstra futtet, kreativteten og nyskapelsen.

«Moonage Daydream» – Et kunstverk om en kunstner

I «Moonage Daydream» gjenopplives legenden David Bowie, i et eksentrisk og psykedelisk kunstverk av en dokumentarfilm. Filmen er puslet sammen av Bowies storslagene opptredener, hans egen musikk og usett arkivmateriale. Brett Morgen drar oss med på en fargesprakende reise som utforsker Bowies utvikling både som menneske, artist og kunstner.

Som den første og (foreløpig) eneste offisielt godkjente dokumentarfilmen om David Bowie er Moonage Daydream ikke en slik dokumentar man er vant til. Den fungerer heller som en sjangerbrytende filmatisk opplevelse som lever opp til den livlige og normbrytende skikkelsen Bowie var. Alle dokumentarfilmer burde egentlig være som denne, der dokumentaren formidler oss en historie om artistens kunst i samme stil og uttrykk som kunsten selv. I stedet for å handle om David Bowie, derimot representerer den David Bowie.

Det er Brett Morgen som har regi, i tillegg til å være produsent, manusforfatter og klipper på denne filmen. Morgen har fått med seg Tony Visconti som produsent på musikken brukt i filmen, som passer fint, ettersom at Visconti også har jobbet i mange år som musikkprodusent for David Bowie. Det viste seg å være et klokt valg, fordi den musikalske delen av denne filmen er mildt sagt ganske essensiell for hele opplevelsen.

Regissøren har vært ekstremt heldig, fordi han er så langt den eneste filmskaperen som har fått tilgang på Bowies private eiendeler. Han fikk gå i gjennom rundt fem millioner ting, blant annet kunst, filmer, bilder, intervjuopptak og usette konsertopptredener. Morgen har klippet sammen forskjellige intervjuer av Bowie fra arkivet som fungerer som filmens fortellerstemme. Dette gir en oppfatning av at artisten selv funderer på sine opplevelser og prestasjoner i nåtid. Det må ha vært utrolig mye materiale å behandle og jeg vil konkludere at regissøren etter fire år med arbeid burde gi seg selv en god klapp på skulderen for godt gjennomført arbeid.

I Moonage Daydream er David Bowie udødelig, ustoppelig og fremdeles på en utenomjordisk reise forbi vår verden. Dokumentaren hyller ikke bare han som en musikalsk artist, men også som en kunster og fremfører. Man vil ikke at den skal ta slutt, fordi dokumentaren er, i likhet med hovedpersonen, utrolig fengslende. Hvis du ikke allerede er en Bowie fan så blir du det etter å ha sett denne dokumentaren.

«Den blinde mannen som ikke ville se Titanic » – ..og rekker fingeren til Hollywood

I «Den blinde mannen som ikke ville se Titanic» møter vi sjokkerende nok – en blind mann (Petri Poikolainen). I tillegg til å være blind har Jaakko også MS (multippel sklerose), som gjør han lam fra livet og ned. Han var ikke alltid blind, for i sin tid med evnen til å se var han en skikkelig filmbro. Dagene kan gå ganske sakte for en som er både lam og blind, men Jaakko bruker dagene sine på å snakke på telefon med kjæresten sin Sirpa (Marjaana Maijala), som også er kronisk syk. De har aldri møttes i virkeligheten før, men når Jaakko får vite at tilstanden til Sirpa forverres bestemmer han seg for å reise den 1000 kilometers lange avstanden mellom dem. Ved hjelp av to taxiturer, ett tog, og etter hans beregning – totalt 5 fremmede, setter han ut på reisen hjem til hans livs kjærlighet.

Petri Poikolainen er faktisk blind OG har multippel sklerose i virkeligheten også, og leverer en helt fantastisk opptreden i filmen. Han er overbevisende, hjerteskjærende og sjarmerende, og samtidig klarer han å tøyse og tulle med sin egen livssituasjon. Jeg ser på Poikolanens opptreden som en stor langefinger til Hollywood, som tydeligvis har så vanskelig for å ansette skuespillere med ekte nedsatt funksjonsevne. Filmens regissør og manusforfatter Teemu Nikki har gjort en fantastisk jobb med historiefortellingen, og alle hans triks arbeider utrolig godt sammen i formidlingen.

Jeg tok meg selv i å bli litt frustrert over bevegelsene til kamera. Det var utrolig sta, rotete i kameravinklene og sløvt i fokus, og man fikk mesteparten av tiden kun se ansiktet eller bakhodet på Jaakko. Så slo det meg midt i filmen at det uten tvil var poenget, og mer eller mindre genialt? Det eneste vi som publikum får se er det Jaakko kan sanse av verden rundt seg, og dette knepet til Nikki gjør akkurat det jeg tror han vil det skal gjøre.

Filmen tar opp flere forskjellige temaer, inkludert; «ableism», kjærlighet, grådighet og utnyttelse. Altfor underrepresentert i filmindustrien er filmer om å leve med en funksjonsnedsettelse i en verden og infrastruktur som ikke er bygget for det. Filmen setter lys på en hverdag som er reell for mange og totalt undergravd av enda fler.

Det føles ut som tidenes belønning når du har sittet og hørt på finsk i 80 minutter, og så får du endelig høre «PERKELE!». Bare den ene frasen der vil jeg påstå er mer enn grunn nok til å få med seg denne filmen. Løp, hink, gå eller trill deg inn til kinosalen og se denne filmen, fordi den er utrolig viktig i arbeidet mot et likestilt samfunn.

«Trond Giske – Makta rår» – Unnskyld, men

Hvordan klarte en ung og lovende politiker, som var på god vei mot toppen for å kanskje bli Norges statsminister, å drite seg så hardt ut? Trond Giske har gjennom sin karriere oppnådd mye. Etter å ha vært innom diverse ministerposter og posisjoner hos Arbeiderpartiet, satte #metoo-bevegelsen i 2017 fyr på Giskes rykte, liv og karriere. Selv mener han at han ble et offer for pressen, og at det skulle holdt med den ene unnskyldningen han ga, den gang, i desember 2017. Det kommer ikke som noe sjokk at dette ikke holdt for folket, og i 2018 trakk Giske seg fra flere av partiets posisjoner.

I denne dokumentaren følger regissør Håvard Bustnes med Giske i hans forsøk på et comeback i politikken. Bustnes har fått lov til å bli med og dokumentere Giske på turneen hans rundt i Norge med hans nymalte campingvogn, også kjent som AP-tilhengeren. På deres reise møter Giske en rekke tilhengere i Trøndelag og Nord-Norge som uttrykker sin begeistring ovenfor han, og som gledelig fordømmer de som varslet til mediene om Giskes oppførsel. Dokumentaren røsker opp i den grisete ukulturen som ligger hos festene til Trøndelags Arbeiderparti, maktsyke og hvordan både Giske og medienes tillit ble svekket i sakens heteste øyeblikk.

Det var Giske selv som hadde kontrollen på hva og når Bustnes skulle få filme. Bustnes har likevel klart å lage en dokumentar som forteller Giskes historie i et ganske så balansert lys. Dokumentaren holdt meg hele tiden på vakt i forhold til hvilken retning den skulle ta. Jeg kan se for meg at Giske hadde et håp om at denne dokumentaren skulle være med på å bygge opp et bilde av han som ville vinne tilbake folkets tillit og medfølelse. Han nekter nemlig å uttale seg til filmskaperen om hans tanker rundt nettopp #metoo-saken, og akkurat dette forteller seeren mer om han enn han egentlig skulle ønske.

Giske har nok undervurdert den makten et kamera har, og hvordan hvem som helst kan lese gjennom steinansiktet hans når bildet blir blåst opp på et stort lerret. Ingen unnskyldning er gyldig når den er etterfulgt av et «men», og i akkurat dette skulle Giske fått et lynkurs. Jeg har absolutt en full forståelse for at det er traumatiserende når hele Norge, over natten, vender ryggen mot deg. Det krever mye å stå i en storm som det, selv når man er en såpass karismatisk mann som Giske. På en annen side er det litt spesielt at han velger å ikke lære av den kritikken han fikk mot seg, og velger å misbruke den karismaen han bærer på. Han vil ikke lære, han vil ikke forstå.

Selv om dokumentaren ga en mer eller mindre nøytral fremstilling av historien er det nok ingen hemmelighet at jeg er en god del mer partisk. Denne dokumentaren har gjort en god jobb med å ta opp og informere om de grisete forholdene som lusker seg bak lukkede gardiner i den norske politikken. At mediene og denne dokumentaren peker en finger på nettopp dette bidrar til at en yngre generasjon kanskje kan få delta i politikken, uten å bli seksuelt trakassert på nachspiel av eldre og maktsyke menn.

“The Card Counter” – Schrader i sin komfortsone

Med Paul Schrader på manus og regi, og Martin Scorsese som produsent for The Card Counter, hadde jeg høyt håp for denne filmen. Duoen har tidligere gitt oss filmer som Taxi Driver (1976) og Raging Bull (1980), og man skulle trodd at sjansene var gode for enda en ‘banger’. Etter å ha sett den innser jeg at det var litt optimistisk, ettersom jeg virkelig ikke kan utpeke et eneste spesielt øyeblikk eller sekvens. Filmen holdt seg jevnt og godt midt på treet, og det er vanskelig å påpeke nøyaktig hvorfor.

William Tell (Oscar Isaac) er en gambler og tidligere veteran som reiser rundt til kasinoer på kryss og tvers av USA. Strategien hans for å vinne er å telle kort, som han lærte seg den tiden han satt i fengsel, og gjør det suksessfullt ved å kun satse på småbeløp slik at han ikke blir tatt av kasinovaktene. Tell treffer på Cirk (Tye Sheridan), som en ung mann som planlegger hevn på en tidligere felles fiende, den pensjonerte obersten John Gordo (Willem Dafoe). Istedenfor å takke ja til å hjelpe til med å hevne seg på Gordo tar heller Tell med seg Cirk som reisevenn, imens han med hjelp av manageren La Linda (Tiffany Haddish) jobber mot verdensmesterskapet i poker. Underveis i turen uttrykker Cirk at han fortsatt er sugen på hevn, og dette bringer tilbake en mørk side hos Tell.

Hver eneste gang Tiffany Haddish leverte en replikk måtte jeg le, og det var ikke fordi hun var noe særlig morsom, men fordi det var så latterlig dårlig skuespill at jeg egentlig satt igjen sjokkert over at Schrader i det hele tatt gikk med på det. Oscar Isaac gjorde en helt grei prestasjon, som verken grep meg eller plaget meg. Kjemien mellom Haddish og Isaac er omtrent like lite tilstedeværende som motivasjonen min for eksamen (altså ikke noe sted å finne).

Den eneste skuespilleren i filmen som kunne kompensert for Haddish sine evner (eller manglende evner) er Willem Dafoe, og det er utrolig synd at hans karakter nesten ikke fikk noe skjermtid. Den eneste som faktisk lot meg forstå sin karakters motivasjon gjennom filmen var Tye Sheridan, men et eller annet sted på veien sviktet manuset han og vasket det ut.

Filmen har noen solide innslag av kreative kameraløsninger og fargebruk, i tillegg til et interessant lydspor som gjorde en god jobb med å skape en atmosfære. Lydmiksen her derimot er noen ganger helt ute å kjøre, og det er nærmest umulig å skylde på at det var et kunstnerisk valg. Dialogen druknet ofte i atmosfærelydene rundt, og gjennom filmen var det flere steder med mye ekko og brå overganger i lyden midt i en scene. Filmen skal ha for at den holdt seg uforutsigbar helt gjennom, men snubla igjen med en slutt som føltes like billig ut som det klassiske barneskoletrikset: «også våknet jeg til at alt bare var en drøm».

The Card Counter handler like lite om å telle kort som Taxi Driver handler om å kjøre taxi. Schrader holder seg til samme tematikken som han er kjent med og denne historien er ingenting nytt. Filmen har en tydeligere stil enn den har et tydelig innhold, og jeg vil si at vidvinkelskuddene den noen ganger tar en tur innom er nok grunn alene til å se filmen.

“Eternals” - Filmen som aldri tok slutt

Dette er litt flaut, men før Eternals hadde jeg aldri sett en eneste Marvel film (bortsett fra Ant-Man, men det snakker vi ikke om). Med Eternals som min første introduksjon, sitter jeg igjen med litt blanda følelser. Jeg var helt ærlig litt bekymret for at filmen skulle inneholde masse internreferanser og stikk til andre filmer og figurer i Marveluniverset. Eternals er en del av overgangen til en ny fase med filmer etter Avengersfilmene, og trolig av den grunn overraskende enkel å følge med på for en som ikke har peiling på Marvel.

Eternals (De Evige) er navnet på en udødelig rase som har levd i hemmelighet på jorden i 7000 år for å beskytte menneskeheten fra deres onde motpart, kjent som Deviants (Avvikere). Mange tusen år etter at De evige utryddet de siste av Avvikerne på et oppdrag, sendt av den himmelske guden Arishem, må de igjen samles for å bekjempe nye farer. På denne ferden oppdager de den egentlige sannheten om deres oppdrag på jorden, samtidig som de graver opp i tidligere personlige konflikter, mange tusen år etter at de skilte lag.

Med navn som Kumail Nanjiani, Barry Keoghan, Salma Hayek og Angelina Jolie viser Marvel til et overraskende mangfold for en superheltfilm, med både en homofil og en døv karakter, i tillegg til en stor variasjon av etnisiteter. Faktisk er rollebesetningen så mangfoldig at jeg føler de bare slang masse kjente navn i en bingorulle og sa seg fornøyd med trekningen. Bare å se post-credit scena! Til tross for en subjektivt svært tilfeldig sammensetning av skuespillere, så leverer de en helhetlig god skuespillprestasjon. I hvert fall, så godt som det lar seg gjøre til manusets manglende evne til å la oss forstå eller føle med karakterene.

Filmen hopper hyppig frem og tilbake både imellom tid og kulturer, som egentlig i seg selv var lett å henge med på, men filmsettene er så slapt satt sammen at de ikke overbeviste meg om at handlingen fant sted i noen som helst annen tidsepoke enn dagens. Ellers var kinematografien solid og til tider ganske trollbindende, til et punkt hvor jeg følte at den egentlig ikke hørte hjemme i en superhelt film. Noe som i hvert fall ikke hører hjemme i en superheltfilm er tempoet på denne filmen. Fy søren, så utrolig lang den var. På forhånd hadde jeg ikke særlig mange forventninger til en Marvelfilm annet enn mye action og et høyt tempo, og det gjorde faktisk litt vondt å ta så feil. De to timene og 37 minuttene denne filmen varte føltes virkelig ut som to timer og 37 minutter, og en hel evighet lenger. Det virker litt for meg som at Chloé Zhao glemte om det var den tidligere Oscarvinnende filmen hennes Nomadland eller Eternals hun var i prosessen med å regissere.

Eternals sin utforming skuffet i forhold til det potensialet innholdet i filmen kunne hatt. I det du tror noe skal skje, så skjer det ingenting, og i det du tror filmen skal slutte, så fortsetter den å dra ut tiden med å kline til med ENDA en kort actionscene. Sånn fortsetter filmen hele veien gjennom, og selv etter rulleteksten var filmen fortsatt ikke ferdig! (Dette fikk jeg egentlig ikke med meg, for jeg hadde ikke peiling på at greia til Marvel var å ha viktig innhold i post-credits scener.) Du kan gjerne dra og se den, men ta med forsterkninger som en termos med kaffe og 4 koffeinpiller, ellers sovner du mellom de korte innslagene av noe spenning.